Indre og ytre motivasjon: Tips til å skape leselyst

Du har hørt det før: Lesing er helt grunnleggende. Vi leser for å bli underholdt, for å bli klokere på oss selv og for å bli klokere på andre. Vi leser for å fordype oss, for å finne et frirom og for å lære. 

Lesing er viktig, og det vet de aller fleste barn veldig godt. En ganske stor andel av barna liker også godt å lese. Noen elsker det! Likevel leser barn for lite i dag, og antall barn som leser er synkende.

En knekk i leselysten 

Før barn begynner på skolen, er de veldig glade i litteratur. Det er også i denne alderen de blir lest høyt for hjemme. Lesing er en hyggelig aktivitet som danner rammen for hjemlige lesefellesskap. Men når barna begynner på skolen, prioriteres ikke høytlesingen i like stor grad som hjemme. 

Den første tiden på skolen har elevene fortsatt stor leselyst fordi de lærer å lese selv. De opplever at leseevnene deres forbedrer seg med en viss hastighet, noe som gir dem mange mestringsopplevelser, og det er i seg selv motiverende. Samtidig prioriteres lesingen i skoletiden med et generelt fokus på leseundervisning og timer på biblioteket. 

Etter hvert som barna blir eldre, forsvinner fokuset på lesingen litt etter litt. Bøkene nedprioriteres og blir mindre synlige. Andre skolefag tar fokus, og jo eldre barna blir, jo flere interesser får de også ved siden av skolen. Den berømte lesekurven knekker, og det gjør for noen også lysten til å lese. 

Det er derfor interessant å se nærmere på lesemotivasjonen, og hvordan den kan tas vare på, selv når andre ting begynner å fylle opp hverdagen i barnas liv.

Indre, ytre eller ingen motivasjon

Modellen nedenfor er en visualisering av hvilke typer motivasjon som ligger til grunn for lesing. 

Helt til høyre finner du de barna som leser med lyst. Det er de barna som selv plukker bøkene ned fra bokhyllene og finner dem frem på nettbrettet, bare fordi de liker å lese. Å ha denne formen for indre motivasjon er uten tvil den mest ønskelige. Om bare alle barn befant seg til høyre i modellen!

Men vi må dessverre forholde oss til at ikke alle drives av en slik motivasjon. 

La oss sammenlikne det med å trene. Noen mennesker velger å løpe seg en tur bare fordi de liker det. Kanskje er de til og med bitt av løpebasillen. Andre løper, ikke fordi de har spesielt lyst til det, men fordi de har en målsetting om å være sunnere. Med andre ord løper de ut fra en slags pliktfølelse. 

Det er nettopp sistnevnte type “løpere” du finner i midten av modellen. Her er de barna som leser av plikt og som altså er drevet av en ytre motivasjon. Disse barna leser fordi de har fått det som lekse, fordi de gjerne vil bli raskere lesere, eller fordi de går på 10. trinn og snart skal gå opp til eksamen. At noen leser på grunn av ytre motivasjon, uten særlig indre motivasjon, er et premiss vi må akseptere.

Helt til venstre i modellen finner du den rene lesetragedien. Disse barna er på ingen måte motiverte for å lese. Når de ikke er det, ja, da leser de ikke. Og det er ikke bra. Faktisk er alt bedre enn at det ikke leses i det hele tatt.

Hva sier barna selv om lesemotivasjon?

Hvordan kan vi sikre at ingen barn befinner seg helt til venstre i modellen og at lesingen deres som et minimum drives av ytre motivasjon? Hva kan få barna til å lese mer?

Det har barna selv blitt spurt om i undersøkelsen Børns læsevaner 2017. Her oppgir 46% av barna at hvis bøkene hadde hatt interessante temaer, ville de ha lest mer. Det sier seg selv: Når et barn sitter med en bok som er like inspirerende som en tørr skive med leverpostei, blir lesingen dessverre en kjedelig plikt. 

Ett av nøkkelordene for leselyst er derfor tilgjengelighet. Det vil si et tilstrekkelig utvalg av titler, slik at alle kan finne noe som faller i smak. Samtidig skal det også være mulig for barna å få tilgang til bøkene på det tidspunktet de har lyst til å lese. 

Hele 50% av barna forteller dessuten at de ville ha lest mer om de hadde hatt mer tid. Men det er jo ikke slik at barn plutselig har fått mindre tid enn før, tiden brukes bare på andre ting. Det er andre ting de skal lære og nye interesser de ønsker å dyrke. 

Så la oss zoome inn på dem. Hvordan kan Facebook og YouTube holde barn (og voksne) fastlåst til en nyhetsfeed med en evig strøm av kattevideoer? Man kan neppe betegne sosiale medier som grunnleggende for all læring, og likevel klarer de tilsynelatende å holde på oppmerksomheten til både barn og unge, såvel som voksne. Hva er det sosiale medier gjør?

De bruker "spillifisering". 

Kan vi lære noe av sosiale medier og treningsapper?

Helt generelt kan spill, eller lek, defineres som motsetningen til arbeid. Spill er frivillige, og spillifisering er definert som anvendelsen av spillelementer på et område som ikke kan karakteriseres som et spill. Formålet er å få folk til å handle på en bestemt måte. Med andre ord er spillifisering en slags atferdsdesign.

Ved å spille på en kognitiv mekanisme som utløser dopamin, belønnes brukeren av sosiale medier når hun reagerer på en bestemt måte. Det er for eksempel det som skjer når man deler et bilde og får likes. Dermed motiveres brukeren til å fortsette å utføre en bestemt handling. 

La oss vende tilbake til løping som en analogi for lesing. Ulike treningsapper bruker også spillifisering for å motivere brukeren til å løpe. Vi vet alle at trening er sunt og viktig, men likevel er det mange som ikke får trent. Selv om viljen er der, kan forskjellige ting hindre oss i å handle i overensstemmelse med intensjonene våre. Det skyldes rett og slett at viten og vilje ikke nødvendigvis fører til handling. 

En treningsapp kan ikke gjøre det lettere for brukeren å løpe. Men den kan gjøre det morsommere og mer motiverende fordi appen gir brukeren statistikk om og innsikt i egen utvikling. Brukeren kan vinne “premier”, sette rekorder og har muligheten til å interagere sosialt med andre. 

Utnytt potensialet

Denne formen for spillifisering kan du bruke til din fordel når det handler om å motivere barn til å lese. Elementer av spillifisering kan nemlig aktivere noen av barna helt til venstre i modellen, de som ikke har noen motivasjon. Jovisst, det er som utgangspunkt en ytre motivasjon for lesing, men hvis alternativet er at barnet overhodet ikke leser, er dette mye bedre. 

Ene og alene det å utføre en aktivitet forbedrer faktisk kompetansen, selv om man ikke er motivert. For å vedlikeholde denne aktiviteten kan ytre motivasjon være nok. Til syvende og sist er det faktisk ikke avgjørende med indre motivasjon for å forbedre lesekompetansen sin.  

Som nevnt er det et premiss at ikke alle barn har, eller noen sinne får, indre motivasjon til å lese. I de tilfellene er oppgaven å få dem i gang slik at de i det minste leser med utgangspunkt i en ytre motivasjon. Og hvem vet: Kanskje får noen av disse barna en dag øynene opp for lesing?